II. Navigasjon på 1700-tallet

Å navigere på havet har til alle tider vært en utfordring. Folk har navigert etter sjømerker, eller seilingsmerker, langs leia i mange hundre år. De aller første seilingsmerkene var naturens egne, øyer og fjell.

Etter hvert satt folk opp varder for å tydeliggjøre leden. Farlige skjær ble merket med jernstenger og her og der sattes det opp store vardelignende trekonstruksjoner ”båker”, og det forekom masse mer fantasifulle merker som kors og vindmøller.

Da kullblussfyrene på Neset ble tent var den vanligste og tryggeste navigasjonen å følge land, fra det ene kjente punktet til det andre. Norges sydkyst var tøff, men innenfor den værharde kysten finnes mange trygge havner.

Skuter som skulle til byer som Bergen eller inn mot Østersjøen seilte nordover med god margin til den danske vestkysten, som med sine grunne sandbanker kunne utgjøre stor fare. Da de fikk landkjenning ved Lindesnes kunne de følge kystlinjen nord- eller østover og de kunne søke seg til trygge havner for hvile reparasjoner og proviantering.
De to kullblussfyrene ga en sikker landkjenning selv i mørket.

Ute på havet fikk sjøfarerne ta sola og stjernene til hjelp. De hadde også lært seg å følge havstrømmer og å observere havets dyreliv.

Når land dukket opp gjaldt det å finne kjente fjell og formasjoner i landskapet som kunne fortelle dem hvor de var.

Lindesnes var en viktig landkjenning. Når de var sikre på at det var Neset de så kunne sjøfolkene legge om kursen og følge kystlinjen. De seilte langs kysten nordover mot Bergen eller østover. Når de som seilte mot øst nådde Færder vendte mange på nytt og fulgte Sveriges kyst sørover. Så lenge de så land visste de hvor de var.

Allerede på 1600-tallet fantes hollandske sjøatlas med kart og landtoninger, tegninger som viste konturene av kysten sett fra havet. De første sjøkartene var svært unøyaktige, men gav likevel et bilde som vi dag kan kjenne igjen. De første kystfyrene ble gjerne plassert på plasser der man la om kursen, slik som Lindesnes, Skagens odde og Færder. Mange steder erstattet fyrene varder eller båker som allerede hadde stått der i mange år.
Ute på åpent hav var det umulig å fastslå nøyaktig posisjon uten å vite bredde- og lengdegrad. Breddegraden angir hvor langt nord eller sør man er for Ekvator.

Den går fra 0 til 90 grader. Lengde- graden angir hvor langt øst eller vest man er og tar utgangspunkt i meridianlinjen. I dag går den går gjennom Greenwich i England.

En noenlunde nøyaktig breddegrad kan man finne ved å måle solhøyden i forhold til horisonten. Nattestid ble Nordstjernen og andre himmellegemers posisjon brukt til måling av breddegraden.

Det første skipskronometeret ble konstruert av den britiske mekanikeren John Harrison og ble ferdig i 1730. I løpet av de neste 30 årene laget han flere forbedrede modeller. Med oppfinnelsen av kronometeret fikk Harrison mange priser. Men han fikk aldri de 20 000 pund som var lovet til den som løste ”problemet” med lengdegraden.