Å opprettholde en jevn belysning med åpent ubeskyttet
kullfyr var vanskelig. Vær og vind styrte både brenningen og kullforbruket. I 1776 skal tvillingfyrene på Lindesnes og Markøy til sammen ha hatt et årlig kullforbruk på ca. 250 tonn.
Rundt om i Europa ble det gjort forsøk med å plassere kullgrytene inne i lyktehus. Etter Paul Løwenørns tegninger ble et slikt fyr satt opp på Fakkebjerg, syd på Fyn i 1806. Kullforbruket gikk kraftig ned og det ble lettere å opprettholde en jevn flamme med lukket system.
I 1822 ble Løvenørns tegninger brukt da de to lukkede kullbluss- fyrene ble satt opp på Lindesnes og Markøy.
Kullblussfyrene var bygget i to etasjer. I den første etasjen var det seks store ventiler som vendte mot hver sin himmelretning. De var formet som trakter og innerst var det en liten åpning som kunne åpnes og lukkes med et spjeld.
Luften fra ventilene gikk opp gjennom midten av tårnet og til- førte kullbålet det oksygenet det trengte for å gi mest mulig lys og minst mulig kullforbruk. Spjeldene i hver ventil gjorde det mulig for fyrkarene å styre lufttilførselen.
Men det må ha vært både varmt og til tider røykfylt inne i lykte- husene. Det fortelles at oppasserne risikerte å svime av i kullosen. Kanskje det var derfor inspektøren fortsatt måtte ha signal- kanonen på Selhovden.
De to lukkede kullblussfyrene på Neset var noen av de aller siste av sitt slag. Året etter at de ble tent, i 1823, ble den første fyrlinsa tatt i bruk på det franske fyret Le Cordouan. I 1832 ble det første linseapparatet tatt i bruk i Norge, på Oksøy fyr.
Men kullblussenes tid var likevel ikke slutt. I 1839 ble verdens siste ”nye” kullblussfyr tent på Villa i Nord-Trøndelag. På den avsidesliggende fyrplassen ble det regnet som sikrere med kull- fyring enn olje. I 1859 ble Villa bygget om til linsefyr med olje- fyrt lampe.