Taresanking

Taresanking. Foto: Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Tang og tare har i mer enn 1000 år vært en viktig ressurs for bøndene langs kysten. På Lista kunne mange bønder doble avlingen med bruk av taregjødsel. Tarenavn som sauetang, grisetang og butang viser at taren også ble brukt som dyrefôr.

Omkring 1870 fikk taren en ny betydning. Tare viste seg å være det billigste råstoffet til å framstille jod. Bøndene begynte derfor med tarebrenning og salg av tareaske. Taren ble hentet opp av sjøen og spredd utover marka. Den ble snudd og vendt i noen uker til den var tørr nok til å bli brent. Etterpå kunne asken samles sammen og selges.

Etter hvert tok andre aktører kontroll over produksjonen av tareaske. På 50-tallet fikk bøndene daglønn for å spenne opp ståltråd eller wire mellom store steiner langs sjøen. Disse ble brukt som klessnor for å tørke taren. Boltene for wirefeste er fortsatt synlige i steiner langs Listastrendene. Når jod etter hvert kunne fremstilles kjemisk falt grunnlaget for denne tareindustrien bort.

Taresanking i “innerstø”, Staffstø, Verestronda.

I 1931 brant de tare for siste gang i Ståvestrånna. Kåre Pettersen forteller:

«Eg var sjølv nede og brendte tare. Oska kjørte eg heim på ei hjulbår, men opp bakken til markeleet måtte eg ha hjelp for å få lasset opp. Det var tungt og eg var bare 8 år.»

Han solgte tareaska til en lokal oppkjøper og fikk ei krone og femti øre.

Taresanking. Foto: Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Reinert Kjølleberg forteller:

«Far tjente 80 kroner på å brenne tare i 1926, det året han skulle konfirmeres. Det var nok til konfirmasjonsdress og et par nye sko.»

På Vere sa de at kjerringa og ungene kunne tjene 1 dollar om dagen, like mye som mannen tjente i Amerika.